Kammermusikk og film, 2008
Under kammermusikkfesten 2008 hadde Risør Filmklubb og Risør Kammermusikkfest et arrangement sammen. Temaet var film fra dada-perioden og musikken som fulgte dette. Filmklubben ved Hans Petter Bjerva snakket film, mens Leif Ove Andsnes snakket musikk.
Hva er dada eller dadaimse? Her er litt sakset fra wikipedia.no
Dadaisme, eller dada, var en kulturell bevegelse som påvirket kunstnere og forfattere i tiden fra rundt første verdenskrig og utover første halvdel av 1900-tallet. Dadaistenes aktiviteter kom til uttrykk som billedkunst, litteratur, teater og grafisk design, og inkluderte manifester, offentlige markeringer, demonstrasjoner og publikasjoner.
Dada var en nihilistisk og anti-estetisk bevegelse som oppsto som en samfunnskritisk aksjon mot det etablerte i Frankrike, Sveits og Tyskland under første verdenskrig. Både krigens redsler og forakten for det borgerlige samfunnet var viktige motivasjonsfaktorer for de dadaistiske kunstnerne. Dadaistene baserte sin virksomhet på planlagt irrasjonell adferd, anarki og kynisme, samt en avvisning av alle regler for skjønnhet og sosial organisasjon.
I Amerika etablerte det seg en krets av dadaister rundt galleriet til fotografen Alfred Stieglitz og på atelieret til ekteparet Louise og Walter Arensberg i New York. Man Ray, og tilreisende europeere som Francis Picabia og Marcel Duchamp var sentrale størrelser i den amerikanske vingen av dada.
Det finnes ulike forklaringer til opphavet av navnet «dada». Noen mener det ikke har noen betydning overhodet, og slik referer til det dadaistiske budskapet om meningsløshet og irrasjonalitet. Andre påpeker at navnet på fransk kan bety «lekehest» som uttalt av et barn, eller også «hobby» (c’est mon dada – det er min hobby).
Dada har påvirket senere avantgardistiske og samfunnskritiske bevegelser, som fluxus-bevegelsen, amerikansk popkunst og situasjonistene. Mange av dadaistene samarbeidet også med de beslektede surrealistene.
Noen kjente dadaister: André Breton, Francis Picabia, Marcel Duchamp, Man Ray, Tristan Tzara, Max Ernst, Guillaume Apollinaire og Kurt Schwitters.
Fire filmer ble vist, og vi i filmklubben forklarte disse, da deres filmtekniske innhold er veldig interessant og Leif Ove Andsnes tok for seg fakta rundt musikken og deres komponister. Dette var virkelige pionerer innen filmen, og de våket å leke i en tid der kunst og kultur var høyst konservativt.
Ghosts before Breakfast – Hans Richter – 1926
Hans Richter var nok den fremste filmskaperen i bevegelsen, og med filmen Ghosts before Breakfast erklærte Richter den surrealistiske filmens fødsel. Surrealisme på film kan dog ikke ha vært enkelt, og med dagens øyne kan man nok se mer på filmene vi skal vise i serien som lek med kamera. Nå var det nok nettopp det som var det surrealistiske. I en verden tynget av alvor, i og rundt første verdenskrig, lagde Richter film som fremsto rett og slett som irrasjonell og provoserende, og på tvers av alle opprettede normer i samfunnet. I begynnelsen av filmen ser man en klokke, og klokken var viktig for Richter for å etablere rammer. Surrealismen innenfor rammer høres kanskje paradoksalt ut, men det var viktig for Richter at seeren følte en viss forutsigbarhet, og samtidig var spent på hva som kom i neste scene. Det samme kan sies om de gjentakende klippene, men i forskjellig rekkefølge og forskjellig fokus.
Lek tror jeg er ordet som først kommer til mine tanker når man ser filmen i dag. Det er kamera lek med fyende hatter, baklengsfilm og levende vannslanger.
Symphonie Diagonale – Viking Eggeling
Her skal vi se det som kan karakteriseres som tidlig animasjon. Den svenske regissøren Viking Eggeling, en nær kompanjong av Hans Richter, var på sin måter en pioner innen film. Han laget dog aldri noe mer enn denne filmen, da han døde få dager etter dens visning. Filmen er lydløs, og viser abstrakt animasjon som i sin helhet besto av 6720 tegninger. Filmen som opprinnelig ble vist har gått tapt, men diverse museer har fragmenterte deler av den, og den ble delvis restaurert av Hans Richter. Opprinnelig var filmen 18 minutter lang, og den var langt rikere en den vi ser i dag, som er på 7 minutter.
Filmstudie – Hans Richter – 1927
Richters Filmstudie er ganske korrekt en studie i film. Som en videreutvikling av filmmediet henter Ricihter elementer fra også animasjon og faktisk film og blander disse sammen. Noen har lest dette som tidlige tegn på avant-garde. I motsetning til Ghosts before Breakfast, som kom etter Filmstudie, er Filmstudie langt mer alvorlig i sin fremtoning. Mange hevder at Richter her stjeler grovt fra fotografen Man Ray, som også er en av Dadaismens store navn, i sin fremtoning og struktur.
Ballet Mecanique – Ferdinan Lèger
Dette er nok kronen på verket av filmene i denne samlingen. Dette er en intens og nærmest stressende opplevelse av filmmediet. Og det var ingenting å si på ambisjonsnivået til filmskaperen og komponisten. Og der møtte nok også veggen. Levende bilder og musikk på den tiden besto i at bildene blinket mot lerretet, mens en pianist spilte den tilhørende musikken. Et ufravikelig krav allerede da var at det var en viss synkronisering av musikk og film. Spenning skulle skapes, og dramatikk skulle befeste seg også i musikken. Elementære regler for filmmusikk i dag, men med bla. ÅTTE xylofoner, TO dørklokker, sirener, TO flymotorer og ÅTTE synkroniserte pianister er det en katastrofal hel bom å tro at dette noengang kunne virkeliggjøres med teknikken tilgjengelig i 1923.
Film og musikk ble faktisk aldri samkjørt på 20-tallet. Det er uklart hva som skjedde mellom regissør og komponist, men komponisten lagde et score som var 20 minutter lengre enn filmen. Men, som ofte før, utav missforståelser og kreativ galskap kommer genialitet.
Loading ...
